Målsetting
Hovedmål: Dokumentere sjømatnæringens behov for og fremtidig tilgang på fornybar energi fram mot 2040, barrierer for nettilgang og alternative energikilder og -bærere.
Delmål:
- Kartlegge sjømatnæringens behov for fornybar energi fram mot 2040, samt næringens bestilte og ønskede nettilgang for konkrete prosjekter, opp mot planlagt nettutbygging i de ulike konsesjonsområdene.
- Kartlegge næringens anleggsbidrag for nettutbygging de siste 10 år, nåværende og nye anleggsbidrag, samt hvilke prosjekter som har stanset opp på grunn av manglende nettkapasitet og/eller for høye krav om anleggsbidrag.
- Kartlegge og beregne de samfunnsøkonomiske tapene på manglende og utsatt nettutbygging eller for høye anleggsbidrag for nettilknytning for sjømatnæringen, samt hvilke effekter dette kan ha på næringens fremtidige lokalisering.
- Kartlegge årsakene og barrierene for at bedriftene ikke får levert tilstrekkelig fornybar energi og foreslå alternative reguleringer og finansieringsordninger for nettutbygginger og energilagring.
- Dokumentere kunnskapsstatus og kartlegge kommersiell modenhet, inklusive kostnader per kWh, for alternative energikilder og energibærere for flåte, landindustri, havbruk og oppdrett på land og hva klimaeffekten av en total omlegging til fornybare energikilder vil utgjøre i reduserte utslipp for hele næringen.
Bakgrunn
Utfordringen med energitilgang langs kysten – Sjømatnæringen bidro i 2022 med eksportrettet verdiskaping tilsvarende over 150mrd. NOK, sysselsetter over 50 000 ansatte, og bidrar sterkt til å opprettholde livskraftige lokalsamfunn langs hele kysten. Samtidig er næringen en betydelig forbruker av energi knyttet til ulike konsumenter, fra industrianlegg på land og kystnære havbruksanlegg til servicebåter og havgående fiskefartøy. Store deler av energibehovet i dag dekkes av utslippsintensive fossile drivstoff – ofte på grunn av mangel på reelle grønne alternativer. Til tross for at næringen ønsker grønn omstilling og elektrifisering velkommen, er det allerede i dag store utfordringer knyttet til at mange eksisterende og planlagte elektrifiseringsprosjekter befinner seg i områder hvor det er begrenset kapasitet i lokalt distribusjonsnett og/eller tilhørende regionalnett. Det lokale nettselskapet i et område har plikt til å tilknytte nytt forbruk og ny produksjon etter Energilovens § 3-3 og § 3-4, men dagens regulerings- og finansieringsordning for nettutbygging fra NVE krever at det er forbrukerne selv som betaler for nødvendige nettoppgraderinger gjennom anleggsbidrag. Dette kan være spesielt utfordrende langs kysten der det er færre aktører som kan dele på anleggsbidraget. Resultatet er at flere elektrifiserings-prosjekter som i utgangspunktet gir positiv klimaeffekt ikke blir lønnsomme å gjennomføre.
Problemstillingen forsterkes av at dagens regulering av nettselskaper gjør at det trengs én eller flere kunder som har bestilt tilknytning til kraftnettet og betaler anleggsbidrag for nettforsterkningen før nytt kraftnett kan bygges. Ledetid for nettutbygging (inkl. konsesjonsbehandling) kan være 5-10 år eller mer og kan derfor være en stor barriere og bremsekloss for ønsket næringsutvikling i distriktene. Den pågående elektrifiseringen av samfunnet krever sterkere kraftnett enn det som finnes i dag, og det har allerede dannet seg lange køer for nettilknytning. Køene har inntil nylig vært organisert etter “førstemann til mølla”-prinsippet, men noen nettselskaper gjør nå en såkalt “modenhetsvurdering” av tilknytningsforespørsler. Strømnettutvalgets rapport i 2022 bidro med forslag til tiltak, men forslagene fikk kritikk for å ikke bidra tilstrekkelig til å nå klimamålene. I høringsuttalelsene kom flere forslag til tiltak, deriblant reguleringsendringer for å bygge nett i forkant av bestillinger, samt andre finansieringsordninger. Både køordningen og inntektsreguleringen av nettselskapene er i ferd med å endres: Regjeringen har varslet en handlingsplan for nettutbygging i løpet av april 2023. De samfunnsøkonomiske effektene av dagens regulering og hvordan dette påvirker prioriteringer for nettilknytning er ikke kartlagt, noe som vil være et viktig underlag for en evt. endring i reguleringen.
Eksempel på tiltak og endrede reguleringer – Det finnes imidlertid tiltak som kan muliggjøre tilknytning selv der det ikke er tilgjengelig restkapasitet i lokalt nett, eksempelvis “tilknytning på vilkår” (TPV), hvor nye kunder kan gis nettilknytning gitt at de godtar å kobles fra nettet i perioder med kapasitetsproblemer. TPV blir nå praktisert hos flere nettselskaper, og fremover blir det trolig mer vanlig med avtaler der leveringspåliteligheten kan tilpasses ulike nettkunder. For å vurdere om TPV er en formålstjenlig ordning for sjømatnæringen, er det nødvendig å kartlegge behovet for leveringspålitelighet for ulike aktørgrupper. Hvor skadelig vil en utkobling være? I tillegg til TPV er det også andre løsninger som kan muliggjøre raskere tilknytning, men som av ulike grunner ikke er i utstrakt bruk: dynamisk linjerating, sensorikk, bilaterale samarbeid og batterilagring, for eksempel.
Alternative energikilder og -bærere – Nyere studier viser til en energibruk knyttet til produksjonsfasen i havbruksnæringen på 2610 GWh i året, hvor over 80 prosent av forbruket er dekt av fossile energibærere. På kraftproduksjonssiden er det ifølge Energikommisjonen behov for “Mer av alt – raskere”. Ønsket om grønn omstilling i sjømatnæringen har drevet initiativer hos flere aktører til å prøve ut lokal, småskala kraftproduksjon og alternative energikilder og -bærere. Slike løsninger kan potensielt dekke sjømatnæringens behov for grønn energitilgang i områder hvor det ikke er lønnsomt å bygge ut og koble til det lokale kraftnettet. Det finnes i dag eksempler på flytende solinstallasjoner, bølgekraftverk og småskala vindkraft-anlegg som forsyner sjømatindustri, og det satses stort på utviklingen av både batteribaserte energilagringsløsninger, bioenergi og hydrogen-knutepunkt på strategiske lokasjoner langs kysten. Økt bruk av alternative energibærere kan også gi synergier knyttet til andre behov og utvikling av sirkulære verdikjeder for sjømatnæringen. Eksempelvis kan bruk av oksygen fra grønn hydrogen-produksjon brukes som innsatsfaktor i flere av sjømatindustriens anlegg, og oppdrettsslam (spesielt fra landbaserte anlegg) kan brukes til produksjon av biobaserte drivstoff. For de forskjellige alternative energikilder og -bærere er det imidlertid store variasjoner i modenhet, tilgjengelighet, forutsigbarhet og kost for de forskjellige teknologiene.
Tidligere arbeid – Det er tidligere gjort flere studier på energibruk både for fiskeriflåten og havbruksnæringen, kartlegginger av næringens klimaavtrykk, samt en rekke piloteringsprosjekter for grønn energitilgang for flåte og anlegg. Det er imidlertid gjort lite koblinger av hvor langs kysten energibehovet eksisterer i dag og i framtida, og hvilken (manglende) infrastruktur som vil være nødvendig for å dekke dette behovet og bidra til grønn omstilling i form av elektrifisering eller bruk av grønne alternative energibærere.
Med bakgrunn i disse utfordringene ønsker partnerne i EnerSea å kartlegge sjømatnæringens behov for og tilgang til energi fram mot 2040, koble dette opp mot planlagt nettutbygging og mulige alternative tiltak og energibærere, samt gjøre en samfunnsøkonomisk vurdering av om dagens regulerings- og finansieringsordninger for energitilgang er tilpasset næringens krav og behov.
Partnere i prosjektet er: SINTEF (Ålesund, Ocean og Energi), NCE Aquatech Cluster, RENERGY, Menon Economics, SinkabergHansen, Glocal Green, Havkraft, Salfjord, Inseanergy, Salmon Evolution, Nova Sea, Bjørøya, Hofseth Aqua, NTE Marked. Prosjektet er finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond og industripartnere.
Prosjektleder er Erlend Grytli Tveten, forsker, SINTEF Ålesund, [email protected], 454 69 658
